I dag er det skikkelig drittvær her, og tidligere i dag hadde vi uvær med lyn og torden. Hundene ute ligger inne i husene sine og vil ikke gå ut i drittværet. Et par syns tordenværet ikke var noe særlig, men ingen var veldig redde, og de taklet det greit.
Men så var det gamlegutta inne da ❤️ Gonzo hører ikke så godt lenger, så han fikk nok ikke med seg tordenværet noe særlig. Tur likte det absolutt ikke, men søkte trygghet i kroken opp til 2 etg. Mikke ble panisk redd. Han fikk Sileo som er et preparat som lindrer akutt engstelse og redsel hos hund, men det tar jo likevel litt tid før det virker. Han ble så redd at han både bæsjet og tisset inne. Stresset voldsomt, men var roligst inntil, nesten oppå meg. Jeg ville vært en skikkelig dritt hvis jeg hadde oversett han, og ikke trøstet han.
Det er en gammel myte at man ikke skal trøste redde hunder! Frykt er en følelse, ikke en atferd. En atferd kan bli forsterket, ikke en følelse. Så ja, man kan trøste en redd hund! Å trøste en hund som er redd vil ikke forsterke frykten!
Jeg vil jo selvfølgelig at mine hunder skal føle seg trygge i flest mulige settinger. Og føler de seg ikke trygge, så vil jeg selvfølgelig hjelpe de med det. Så når Mikke kryper opp til meg, så avviser jeg ikke, men holder rundt han, klapper og snakker rolig til han. Kosing, klapping og rolig prating vil øke nivået av oksytocin, og oksytocin er jo som kjent velværehormonet!
I Tur sitt tilfelle i dag som også var redd, så var det riktige for han at han hadde sin trygge sone i kroken opptil 2 etg, men han visste jeg var i nærheten og søkte meg med blikket.
Det er ikke å menneskeliggjøre hunden ved å trøste og gjøre den trygg ❤️ Og for de som absolutt bastant mener det motsatte, så kan man bytte ut ordet "trøste" med "trygge" i dette innlegget her. Så ser man nok at man ikke er så uenige likevel!