Farvel lille Emil ❤️

For noen år siden stilte en veterinær meg tre spørsmål, og det er virkelig "De 3 spørsmålene"...! Spørsmålene er enkle, men svarene kan være brutale og mildt sagt forjævelige.
De går som følger:
  1. På en skal fra 1 til 10 hvor mange gode dager har hunden hatt den siste tiden?
  2. Hadde du orket bytte plass med hunden?
  3. Er det god dyrevelferd?
Disse spørsmålene stiller Caroline og jeg oss innimellom i forhold til våre hunder, og nesten alltid har vi positive svar på våre spørsmål. Dessverre innimellom er vi ikke fornøyde med svarene vi svarer oss selv på disse spørsmålene, og slik var det nå med gamle Emil.

Caroline skrev så vakkert i går på Huskybanden sin facebookside, så jeg skal ikke gjengi noe særlig. Emil var en enestående hund! Det har vært en glede å se han følge Caroline gjennom tenårene og ut i voksenlivet. Han var alltid ved hennes side, og de var et fantastisk team de to. Jeg er så imponert over alt hva de fikk til sammen de to.

Men Emil var nesten 12,5 år og en sliten gammel mann. Vi har i mange, mange uker byttet på å sove på sofaen siden Emil ikke gikk opp i andre etasje lenger. Hørselen begynte skrante og han var til tider en ganske forvirret og innimellom en redd herremann. Kosttilskudd som skulle hjelpe for mulig demens fikk han for det, samt DAP halsbånd. Trekkselen var lagt på hylla, og turselen etterhvert også. Løs ute med de andre hadde han ingen interesse av. Han gikk ut for å gjøre fra seg, noen ganger på terrassen, kanskje for å slippe de tre trappetrinnene ut i hagen. Enkle mentale øvelser ville han ikke heller. Han lå i sofaen for det meste og hvilte og sov. I tillegg hadde han fått en smell i skulderen som var vond. Dette hadde blitt sett på av veterinær og smertestillende funket så som så.

Vi tenkte at en så fantastisk hund som har levd et lagt aktivt liv skal få forlate oss verdig med hevet hale. Det fortjener han virkelig. Vi kjørte til en klinikk et stykke unna, da vi vet hun kan huskyer. Jeg hadde et ønske om at hun kunne "do some magic", selv om jeg egentlig visste det ikke kom til å skje. Emil sovnet stille, men usedvanlig fort inn. Han var sliten og mett av dage. Hundekjører Elin Berntsen har sagt det så fint.: " Alle fortjener å få med seg tårer i pelsen på den siste turen". Emil fikk med seg plenty av det, og var nok mer enn godt rustet på sin reise over regnbuebroen. Der velger vi tro han ble tatt vel i mot av flere, men Argus sto nok først i køen for å hilse på sin beste venn.