torsdag 19. november 2020

Gode minner ❤️

På det siste sledehundløpet jeg, Janne kjørte i 2016 gjorde jeg stikk motsatt av det mange andre gjør. Jeg tok med meg noen av de eldste og kanskje ikke så raskeste. Spannet mitt besto av Argus, Torden, Gonzo, Mikke, Pelle og Tolga. Vemodig å tenke på at det bare er to av de igjen nå ❤️ Det er Gonzo som blir 12 år i februar, og Mikke som blir 12 år i juni. Ennå friske gutter selv om de begge får kosttilskudd for å hjelpe stive ledd (glukosamin), de sover mer, er i  mindre trening og bor inne. Mikke har egentlig hundehus ute, men det er som oftest tomt gitt. Gonzo brakk faktisk benet bare to mndr etter dette løpet og har siden det bodde fast inne.
Svatsumløpet 2016
Kjørte 3,5 mil - hvile - og 3,5 mil tilbake. Husker noen av bikkjene syns det var i varmeste laget! Men vi hadde i det store og hele en fantastisk flott dag ❤️


Svatsumløpet 2016
Fineste spannet ❤️ Så utrolig hyggelig stemning hvor jeg tror alle hadde ganske så senka skuldre, og ingen spisse albuer underveis heller!

Svatsumløpet 2016
Argus mistet vi et drøyt halvår senere ❤️ Jeg er så glad jeg tok han med. Han var gutten som fikk sitte i setet, så jeg hadde noen å prate med på vei til og fra Gausdal.

Nei nå får det være nok, før jeg blir sippete. Men når man først ser gjennom haugevis av bilder, så strømmer minnene på. Shit, jeg begynner å bli gammel for nå har jeg hatt hund i litt over 30 år Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at det er de siste 10 årene med hundekjøring som har skapt de aller beste minnene med hund ❤️

torsdag 12. november 2020

Skogstur med vorsteherne, og høy puls ❤️

I går fikk jeg hjertet i halsen, og høy puls under tur med Alva og Arya. Vi gikk i et nytt terreng, og det var tett skog uten sti. Jentene var ganske så flinke og gikk bak meg, selv om det var litt virr varr og kaos til tider.

Framme på den stien vi skulle inn på fikk de gå som de ville, snuse og kose seg. Begge hundene var koblet inn på magebelte. Så gjør Alva et lite byks, og på en eller annen møte hopper båndet av og hun er løs. Alva er 11 mndr, og selv om jeg har lagt ned mye trening er hun til tider "selektiv døv"... Så det første jeg tenkte var  shit, faen osv, deretter sa jeg "Alva, ææ" og hun stopper og jeg tar opp båndet. Suss og klem til godjenta før vi går videre. Hun kan hvis hun vil hun der.
Fra denne kroken i magebeltet spratt båndet til Alva av.

Jeg trodde resten av turen skulle gå på skinner slik den vanligvis gjør, og etter noen omveier, stopp for litt trening, så kommer vi til jakthytta i skogen hjemme. Der er det deilig å slappe av og ta en hvil. Alva som tidligere sutret og nesten skrek når vi stoppet har blitt kjempeflink og innsett at pauser må man ha. Hun satte seg på trammen ved siden av meg for kos. 

Arya er en helt annen type vorsteher, hvor det er litt koblingsfeil titt og ofte med av-knappen hennes. Hun har endel stress i seg, og det hadde hun i går også når vi skulle ha pause. Litt piping, sutring og vimsing. Hun har litt sånne "Gonzo tendenser" = rygge bakover før hun løper fram, så jeg hadde mest fokus på at hun ikke skulle rygge ut av selen, samt trene ro. Så plutselig har hun fått opp låsen på kroken og er løs. Skjønner ikke hvordan hun klarte det. Hun holdt seg i nærheten, men så var hun borte, så i nærheten, så borte. Ropte rolig og plystret, så selv om det virket kjempelenge var hun løs bare noen min før hun kom som en kule :-)
Denne kroken med lås klarte Arya komme seg løs fra.

Selv Caroline syns jeg kan være en litt halvhysterisk hundedame som alltid risikovurderer og gjerne dobbeltsikrer, altså en skikkelig hønemor. Så Caroline kom og hentet oss, så dro vi og kjøpte noen noen kroker med ordentlig skru. Jeg skal bytte på mer av utstyret vårt. 

Men altså jeg gidder ikke henge ut produsenter av dette utsyret, for det er noen av mine favorittmerker som jeg har mye utstyr fra. Utstyret er på noen som helst måte ikke skadet eller ødelagt. Vi hadde bare uflaks. Alva som åpnet magebeltet har nok i den tette skogen klart å få strikk kobbelet til å presse på kroken. Arya har nok gnidd seg mot et tre og åpnet sikringen, deretter når hun stresset litt under pausen fått opp kroken. Ingen skade skjedd, bare jeg som fikk litt høy puls.

Dessverre ingen bilder, men utenom dette med krokene hadde vi som vanlig fin tur. Powerwalk, litt lydighetstrening underveis og mye snusing. Jentene sov for det meste resten av kvelden ❤️

onsdag 23. september 2020

Luestrikking ❤️

Luer er jeg glad i å strikke. Varme, lettstrikkede luer på tykke pinner. Her er de siste jeg har strikket.


søndag 13. september 2020

Siste fra strikkepinnene mine❤️

Dette er bare noe fantasimønster som ble til underveis. Gode og varme luer i ull.

Her er Tusseladd polar fra boka Villmarksgensere. Bol og ermer strikket jeg selv, mens mønsteret på brystet var det en som strikket for meg.

Stormgenser fra boka Villmarksgensere. Denne fikk søsteren min i bursdagsgave.

Enda en Stormgenser. Denne beholdt jeg selv.

Villmarksgenser strikket av restegarn. Det lyseste partiet er hundeull.

Alasuqlue fra den nyeste boka Villmarksgensere II.

onsdag 5. august 2020

Ny sesong startet ❤️

Dette er vår 11. sesong som hundekjørere. På en måte blir det mer og mer vemodig å starte for hvert år. Nesten hvert år er det dessverre noen som ikke er med på laget lenger, og det er veldig trist. Pelle mistet vi i september forrige sesong, og Tolga i mai. Begge knallgode lederhunder som trygt og sikkert har fått oss gjennom hindringer og utfordringer i mange år. Pelle ble bare 8 år og 9 mndr, mens Tolga ble 9 år og 3 mndr. Vi skulle så gjerne hatt de med oss i mange år til.
Med på laget i år har vi 3 nye i spannet. Jergul som er Tolga og Tur sin halvsøster. Miekak som er sønn av Mikke og Tolga. Født her og solgt som valp, men kom tilbake grunnet sykdom hos eier. Også er det den 8 mndr gamle vorsteh Alva.

torsdag 30. juli 2020

For 10 år siden ❤️ Bambi ❤️ (Finnmark)

Fikk påminnelse under minner på facebook. For 10 år siden befant jeg meg i Vadsø i Finnmark på let etter en hund på rømmen. Jeg hadde tidligere ikke vært lenger nord enn Røros, og nå befant jeg meg alene på vidda. 

Bambi hadde bodd hos meg i noen mndr før hun skulle flytte nordover. Etter bare et par uker klarte hun å stikke av, og var umulig å få tak i. Egentlig var Caroline og jeg, samt våre 3 huskyer Emil, Argus og Mikke på ferie i en hytte i Eggedals fjellene. Den ferien ble avbrutt på et blunk. Den da 14 år gamle Caroline og huskyene ble satt igjen (uten mobildekning) hos trekkhundklubben i Østmarka. Hun hadde selvfølgelig tilsyn i ny og ne av andre. Jeg satte meg på flyet nordover. Det tok en stund før jeg fant henne, og innen jeg hadde gjort det hadde tidligere eier, samt hundens biologiske mor også satt seg på flyet for å bistå. Innen de hadde kommet fram hadde jeg funnet Bambi.

Før jeg hadde funnet Bambi og lette fortvilet etter henne fikk jeg også en telefon fra mamma om at jeg mulig bare hadde noen timer på meg hvis jeg ville si hadet til mormor som var veldig syk. Mormor var i Oslo, så jeg hadde ikke sjans til å rekke det. Jeg har aldri følt meg så liten og ensom som da. Fortsatte lete og til slutt fant jeg henne. Dødsbudskapet om mormor kom litt senere.

På den turen var jeg innom alle spektere i følelsesregisteret! Fortvilthet, frustrasjon, sinne, sorg, smerte, glede, latter, lykke, savn osv. Jeg fikk føle på folks utrolig engasjement, gjestfrihet, hjelpsomhet og hjertevarme. Denne turen ga meg så utrolig mye jeg har tatt med meg videre i livet.

Vakreste Bambi har forlengst reist over regnbuebroen, men hun satte definitivt sine spor. Hun var halvsøster til Argus som jeg hadde, og tante til Mikke som jeg ennå har.

Bildene under er fra tiden hun bodde hos oss i Skiptvet, og de to siste da jeg møtte henne igjen på Finnskogen.

Bambi nettopp kommet til oss i Skiptvet fra Jeppedalen, Hurdal.

Bambi var den lille prinsessa mi.

Skvetten og sky, men tålmodighet lønnet seg. Vi kom i mål, men omgivelsene vi bodde i var ikke de rette for Bambi. Derfor dro hun etterhvert nordover.

Bambi har opp gjennom årene fått selskap av Argus, og senere også Emil. Mikke har jeg heldigvis igjen ennå. Han var ca et år på dette bildet her.

Caroline og hundene trimmer.

Vi var ofte på et inngjerdet område hvor de kunne løpe løse i Rakkestad.  Tror det var rundt 40 mål de hadde å boltre seg på der.

Dette er fra høsten etter jeg hadde kommet hjem fra Finnmark, og fikk låne Bambi i det lille spannet mitt.

Takk for alt du ga, lærte meg og som jeg fikk oppleve på grunn av deg.

mandag 13. juli 2020

Skrivetørke

Jeg har så innmari skrivetørke når det kommer til denne bloggen her dessverre. Bilder med kort tekst deles hyppig på facebook og instagram, men jeg har liksom ikke lyst til å gi opp bloggen heller akkurat.